Tilbakeblikk på driften av Nordbybråten
I slutten av juni 2010 var det slutt for oss på Nordbybråten. Driftsavtalen vår gikk ut ved naturlig avgang etter 6 års drift. UDI hadde valget mellom å lyse driften ut på nytt i henhold til regelverket for mottaksdrift eller la driften ligge nede. De valgte å la mottaket ligge nede inntil videre ettersom ankomsttallene de siste to årene er lave og det ikke er noe akutt behov for disse plassene nå.
Imidlertid har UDI valgt å kjøpe leiren, dvs at Statsbygg tar over leiren på deres vegne. Det samme har de gjort i forhold til den gamle sivilforsvarsleiren på Lier. Når det gjelder Nordbybråten skal det visstnok foretas en del ombygging før den ferdigstilles som beredskapsplasser ved framtidig behov, etter det vi har fått vite.
Mottak for dem som skulle ut av landet
Vår driftstid der var, som de fleste vel vet, turbulent, i alle fall i perioder. I bunn og grunn beror det på at vi hadde vanskelige beboere, spesielt i deler av driftstiden. I den tiden Nordbybråten var eksklusivt mottak for dublinere (asylsøkere med asylsak i annet schengenland og som skal sendes tilbake dit iht dublinavtalen om utveksling av asylsøkere til førsteland,) kunne det best sammenlignes med ventemottakene på Lier og Fagerli. Som kjent ble disse mottakene såpass ødelagt av beboerne der at UDI måtte finne andre måter å håndtere beboere med avslag på. Dublinere skal, akkurat som asylsøkere med endelig avslag, også sendes ut av landet, som regel til et endelig avslag i det andre landet. I perioden 2005 og 2006 hadde vi denne oppgaven og det satte preg på hele driftsperioden vår. Når dette er sagt, er det viktig å understreke at det aldri, verken på Nordbybråten eller Lier og Fagerli, er mer enn noen få som lager bråk. De fleste er ydmyke, høflige og samarbeidsvillige og prøver å innrette seg i en vanskelig situasjon.
Lite rom for aktiviteter
Uansett hadde vi vanskelige forutsetninger for drift. Lokalene som UDI leide fra DSB, var stilt til disposisjon for oss uten mange muligheter for variasjon. Vi hadde få aktivitetslokaler og beboerne bodde tett. Vilkårene for dette var stilt av UDI. Vi måtte foreta mange tilpasninger og omorganiseringer for å få det til. Vi måtte skape vår egen innfallsvinkel til oppgaven.
Miljøarbeid, tilrettelegging og autoritet
Vi måtte selvsagt håndtere beboerne ut i fra rollen av tilretteleggere og miljøarbeidere, som er helt nødvendig når man har med mennesker i en desperat situasjon å gjøre. Samtidig måtte vi ha en høyere grad av autoritet og tyngde overfor beboerne enn det som er vanlig på de fleste asylmottak. Det fikk vi smertelig erfare i 2005 da vi oppdaget, noe naivt kanskje, at vi ikke kunne regne med politiet slik vi var vant til fra før. Våler lensmannskontor var naturlig nok ikke av samme størrelse og kapasitet som Oslo politi eller Asker og Bærum politi, slik vi var vant til fra tidligere. Uten noen ekstra bevilgninger måtte vi omstille oss og tilegne oss kompetanse som vektere. Vi ansatte også personer med slik kompetanse. Etter det ryddet vi selv opp når det var bråk og politiet hentet bråkmakere.
Etter at vi fant fram til dette, kom også vårt miljøarbeid til sin rett igjen. Vi ble flinke til å kanalisere den frustrerte energien til beboerne inn i mer konstruktive baner. Dette gjorde vi ved å hjelpe dem på alle måter situasjonen tillot, uten reservasjoner. Med tiden ble vi et veldig sammensveiset og mangfoldig team. Når vi ser tilbake på driftstiden vår kan vi si at det var en av de mest interessante utfordringer vi så langt har hatt. Tilbakemeldinger fra de som jobbet der går ut på det samme.
Historien om vår drift på Nordbybråten
Jeg er i ferd med å skrive ned beretningen om driftstiden vår. Den var både spesiell og på en måte også nyskapende, ettersom vi måtte utvikle vår egen modell. Jeg tror den kan være til nytte for andre i bransjen og kanskje også for folk utenfor den. Vi får se om jeg klarer å få det såpass presentabelt at går an å vise det fram.
hilsen Ole Morten Lyng